04 Andalusia 1964

Generelt vil jeg si om mine arbeider at jeg prøver å gi dem et vidt tolkningsrom. Det forhindrer ikke at mange av verkene har konkrete assosiasjoner som grunnlag, eller at det under arbeid med et bilde dukker opp assosiasjoner jeg ikke hadde tenkt på i utgangspunktet. Dette er et velkjent fenomen for mange kunstnere av min generasjon, og sikkert for mange yngre også.

Klikk på bildene for å se dem i stort format.

Den siste utstillingen i 2020 var visning av 40 grafiske verk i Galleri Vanntårnet på Nesodden. Deilig for en gangs skyld å vise utelukkende grafikk! Etter hvert har alle mine gamle fordommer mot data-grafikk forsvunnet. Hvorvidt enkelte mener jeg heller skulle arbeidet med lito, etsing eller serigrafi interesserer meg ikke. Det eneste det handler om er å skape uttrykk. Basta!

I 1961 begynte jeg på reklamelinja på SHKS i Oslo. Etter to års studier fant jeg ut at reklameyrket ikke var noe for meg. Sammen med min kjæreste reiste jeg til Iran, og senere til Spania. I disse landene begynte jeg å utforske foto som kunstnerisk virkemiddel. Dette fant imidlertid ingen gjenklang hverken på SHKS eller senere på Kunstakademiet, så det ble lagt på hylla.

Etter debut på høstutstillingen med maleri i 1965 (bildet har dessverre forsvunnet) og 4 år som student på Kunstakademiet i Oslo, begynte min karriere som pedagog. Først som vit.ass. på Institutt for form og farge, Arkitektavdelingen NTH i Trondheim, så amanuensis på Institutt for landskapsarkitektur på NLH, Ås, deretter tilbake til NTH, og fra 1979 som lærer og etter hvert leder for maleravdelingen på SHKS.

I hele min tid som lærer fant jeg det vanskelig å kombinere yrket med egen kunstnerisk produksjon. Bortsett fra en utstilling av collager i Oslo Kunstforening i 1975 var virksomheten på dette feltet svært liten, og da jeg ble syk i 1981 innstilte jeg aktiviteten på atelieret nesten helt.

Da jeg – etter noen år med interessant samarbeid om prosjekter innen belysning og interiørdesign – fikk lyst til å vende tilbake til billedkunsten, var foto et av de naturlige valgene. Tiden rundt år 2000 var fremdeles i noen grad preget av en konseptuell og postmodernistisk tankegang, og usikker som jeg var fant jeg det best å tilnærme meg feltet med serielle prosjekter.

Etter hvert forsvant usikkerheten, og jeg fant ut at jeg ville utforske fotografiet som malerisk objekt. Dette er en innfallsvinkel jeg velger den dag i dag. Datamaskinen ble et kjærkomment verktøy i disse prosessene, og er det stadig.

Da jeg følte meg trygg på min PC som verktøy i maleriske prosjekter, fikk jeg lyst til å gå et skritt videre. Mine første grafiske arbeider var imidlertid preget av tidens uvilje mot datagrafikk. For å unngå kritikk fra puristene kalte jeg disse arbeidene for serigrafi, og utformet dem slik at det skal et trenet øye til å se forskjellen.

Plutselig en dag fant jeg ut at «ærlighet varer lengst». (Neppe helt sant) Jeg fant ut at mine grafiske verk skulle vise tydelig at de var gjort på data. Jeg utviklet teknikker som ga resultater som etter min mening viser klart at de bare kan skapes i en datafil.

Jeg har nå i mange år jobbet parallelt med foto og grafikk. Etter hvert har jeg kommet til at det det handler om er et grunnleggende billedsyn. Dette gir meg frihet til å ta opp temaer som til enhver tid interesserer meg. Portretter er et interessant felt, og slik jeg ser det gir det mening å relatere arbeidet til renessansens mestere. Disse portrettene av folk jeg har kjent hele livet ble vist på utstillingen «Voksne menn» på Galleri F15 i 2012.

Sør – Europa har siden ungdommen vært yndet reisemål. Her finner jeg motiver som er annerledes enn dem jeg finner hjemme. Dette gir meg en avstand som føles som frihet i bearbeidelsen, og kameraet blir en følgesvenn og ikke en plikt å bruke.

I 2009 reiste min kjæreste (siden 1959 – min kone siden 1963) og jeg sammen med min medarbeider gjennom mange år Gunnar Frydenlund, en uke med Cirkus Arnardo på Vestlandet. Den unge fotografen Cathrine Kivijervi var også med.

I 2010 havnet jeg ved et tilfelle i museet «Davids samling» i København. Jeg irriterte meg kraftig over at jeg ikke hadde med meg kamera. To år senere tok jeg med meg Gunnar Frydenlund og et Phase One kamera tilbake og gjorde min første serie med rene interiørfotos. I motsetning til hva man finner i diverse interiørmagasiner valgte jeg å legge meg nærmere maleren Vilhelm Hammershøis interiører. Naturlig når man befinner seg i København. Dette ble starten på en rekke arbeider i denne motivkretsen. Det har jeg stadig glede av å arbeide med.

Nidarosdomen har jeg hatt et forhold til siden vi bodde i Trondheim på 70-tallet. Jeg veiledet studenter som tegnet fra interiøret, og naturligvis var det et viktig bygg på arkitektavdelingen. I 2016 dro jeg dit sammen med Gunnar Frydenlund. Til sammen 4 timer i løpet av 2 dager fikk vi lov å jobbe der. «Som om Vår Herre har stått bak kamera» skrev Tommy Olsson i Klassekampen i forbindelse med min utstilling i Trafo Kunsthall i 2017. Det er jeg stolt av!

Kort tid etter jobben med Nidarosdomen syntes vi at vi var så godt i gang så vi bestemte oss for å gjøre et nytt interiørprosjekt, og valget falt på Bullahuset på Valestrand på Osterøen nord for Bergen. Dette bygget - som også var Ole Bulls tilholdssted i flere år - var en opplevelse. Knut Hendriksen (Han døde dessverre i 2020) hadde maktet å holde stedet vedlike i mange år ute offentlig støtte. Beundringsverdig og forunderlig!

I forbindelse med min utstilling i Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal i 2018 ble jeg enig med daglig leder og utstillingens kurator Harald Solberg (Han døde dessverre også i 2020) om å ferdigstille noen grafiske arbeider som kunne relateres til mitt arbeid med arkitektoniske temaer. Utstillingens formål var å vise en bredde i mitt kunstnerskap, og det var en glede å samarbeide med Harald Solberg.

Siden jeg sytes det var gøy å arbeide med Bullahuset, valgte jeg å satse på ytterligere et av Ole Bulls tilholdssteder, Lysøen. Inspirerende «corny» interiør. Jeg hadde allerede i 2017 begynt å innstille meg på å stille ut i Bergen. Det ble en realitet i Galleri Langegården i 2019, med naturlig hovedvekt på Ole Bull.

Iblant får jeg nok av å arbeide lenge med en motivkrets. Måtte finne noe annet å arbeide med enn interiører. Noe som har interessert meg som motiv siden jeg studerte i Sevilla i Spania, er tyrefekting – corrida de toros. Dette er en motivkrets som bl.a. har vært behandlet av Goya og Picasso, kunstnere som alltid har fascinert meg. Jeg vil på ingen måte kalle meg tilhenger av tyrefekting. Men jeg må tilstå en fascinasjon for visualiteten i skuespillet, og jeg mener at det er min oppgave som kunstner å belyse uten å dømme. Jeg ser samspillet mellom lidelse og skjønnhet som en fremtredende tematikk i billedkunsten. Det bør være tilstrekkelig å henvise til symbolene for vår fremste religion. Saken førte til en rask flytur til Spania på tross av min utpregete flyskrekk.

Da vi først var i Sevilla – corridaens hovedstad - var det selvfølgelig nødvendig å gjøre et prosjekt med Sevillakatedralen. Da vi bodde i Sevilla i 1964 gikk vi nesten daglig gjennom katedralen