Om mine bilder

 

Generelt vil jeg si om mine arbeider at jeg prøver å gi dem et vidt tolkningsrom. Det forhindrer ikke at mange av verkene har konkrete assosiasjoner som grunnlag, eller at det under arbeid med et bilde dukker opp assosiasjoner jeg ikke hadde tenkt på i utgangspunktet. Dette er et velkjent fenomen for mange kunstnere av min generasjon, og sikkert for mange yngre også.

Jeg tilstreber en klassisk balanse i mine arbeider, og jeg legger ikke skjul på at mange av mine bilder relaterer seg til tidligere - gjerne modernistiske – kollegers billedspråk. Dette tilhører min bakgrunn og utdannelse, og jeg ser ingen hensikt i å fornekte dette. Dog vil jeg alltid prøve å unngå epigoneriet. Den rytmiske helhet jeg tilstreber er helt og holdent min egen, jeg forsøker stadig å finne det punkt hvor jeg føler at hvert enkelt element i komposisjonen faller på plass. Jeg lykkes ikke alltid, men jeg forsøker!

Mine senere grafiske arbeider så vel som mine fotografier er uten unntak skapt og bearbeidet i Photoshop. Ofte kan scanning fra ukeblader eller aviser og nedlasting av elementer fra nettet danne utgangspunkt for de grafiske arbeidene, eller et eget foto jeg ser et interessant grafisk element i.

Jeg bruker gjerne kombinasjoner av flere av disse arbeidsmåtene. De fotografiske motivene vil influere mine valg av teknologi. Jeg har benyttet alt fra mobiltelefonkamera, gamle analoge kameraer til toppmodeller av høyoppløsnings-digitalkameraer.

Jeg arbeider ofte med mange lag, der selve prosessen kan minne mye om collage. Noe fremkalles og noe tas bort eller dempes. Noe multipliseres, og deler viskes helt eller delvis ut. Et mål har jeg alltid for øye; det skal fremgå at arbeidene er digitale.

Alle mine grafiske blad er trykket på syrefritt bomullspapir med lysekte farger. Dette gjelder også de fleste av mine fotografier.

 

Drøbak 12/1 – 2013

Erik Wessel

 

 

 

 

 

Anbefaling.

 

Undertegnede, som har fungert som kurator og prosjektleder i Punkt Ø de siste årene, ble kontaktet av Erik Wessel i begynnelsen av 2008. Han ville vise meg en del fotografier som han hadde tatt av menn i moden alder. Resultatet av denne første kontakten ble tre år senere til utstillingen "Menn" som ble arranger på Galleri F 15 fra 8. oktober 2012 til 8. januar 2012 der han stilte ut sammen med Chris Harrison, Fin Serck-Hanssen og Narve Hovdenak.

 

Det var Erik Wessels serie med fotografier som var utgangspunktet for denne utstillingen. Bildene er svært godt komponert, og tydelig bevisst bygget opp. Samtidig klarer han å komme nær de han portretterer slik at de blir representanter for noe allment, og ikke bare for noe særskilt og privat. Portrettene viser sterke karakterer som hver for seg og som serie klarer å uttrykke noe som hva det vil si å være en eldre mann i Norge i dag.

 

Det har vært en glede å samarbeide med Erik Wessel om denne utstilling, både rent praktisk og intellektuelt. Han er like ryddig og forutsigbar i det organisatoriske, som han er observant og gjennomtenkt i det kunstneriske.

 

Tor Andreas Gitlesen

Seniorrådgiver

 

 

 

 

PLANFORUM ARKITEKTER AS

Sandvika, den 26.03.2012

 

UMB SØRHELLINGA, UNIVERSITETET PÅ ÅS

KUNSTNERISK UTSMYKKING V/ ERIK WESSEL OG CARIN WESSEL

 

Sørhellingabygget gjennomgikk i årene 2006 – 2008 en totalombygging og totalrehabilitering i regi av Statsbygg; bygget er med unntak av dekker og søyler i prinsippet et nybygg.

Vår idé var med utgangspunkt i å få lys inn i midten av bygget, å åpne for tre lysgårder ved å skjære åpninger gjennom betongdekkene.

Den største og mest iøynefallende lysgården går i byggets lengderetning med hele 2 x 37 meter i form av en lyssliss i fire etasjer, og med et tilsvarende overlysfelt på toppen.

 

Himmellyset stryker langs hele den ene langveggen som går fra vestibylen til overlyset over fjerde etasje. Denne langveggen var et av tre områder i bygget som ble valgt som arena for kunstnerisk utsmykning, - og med lys som tema.

 

Vinnerresultatet av den åpne utsmykningskonkurransen som ble gjennomført var en integrert installasjon av Erik og Carin Wessel.

Veggen i seg selv foreslo de utført i Stucco Lustro; - en bonet og voksbehandlet gipsoverflate som gir et fantastisk spill og materialdybde. På denne veggeflaten som man møter i bakre del av vestibylen flommer dagslyset ned. På denne vakre silkeaktige flaten har kunstnerne designet og montert 54 dekorative lyspunkter i en rektangulær tilpasset grid. Lyspunktene består av et element av et sylindrisk pleixiglass og en LEDarmatur satt rett på veggen. Alle "lampene" har små motiver montert på den frie enden av de små sylindrene. Motivene er små naturfotografier som kunstnerne selv er ansvarlig for. I etasjene over vestibylen er det kontorer som på kort hold ser over på kunstveggen, - og de små bildemotivene vil pirre fantasien og lysten til å se hva bildene forestiller.

 

Som byggets arkitekt har det vært svært inspirerende å kunne jobbe med Erik og Carin med dette integrerte kunstprosjektet. Det har til de grader bidratt til å høyne opplevelsen av byggets innside, foruten å støtte oppunder hovedideen lys som var hovedtemaet i dette engang så mørke bygget.

 

Johan Nyquist

 

Sivilarkitekt MNAL

Ansvarlig arkitekt og søker

 

 

 

 

 

Steinar Elstrøm skriver:

 

Erik Wessel har lang og mangesidig erfaringsbakgrunn.

 

Som elev og senere kollega ved Institutt for farge (senere KhiO) vil jeg særlig peke på hans delaktighet i det vitale undervisingsmiljøet ved Institutt for Form og Farge, Arkitektavdelingen ved Universitetet i Trondheim -71 – 73 og -76 -77, som kanskje var landets mest oppdaterte undervisningsinstitusjon mht. hva som var gyldig i kunsten internasjonalt.

Dette konsekvente senmodernistiske miljøet la særlig vekt på strukturell billedbygging. Ramon Isern er særlig fremhevet som ledene kraft.

 

Arven herfra tok Erik med seg til SHKS i Oslo, hvor han bygget opp Institutt for Farge fra å være en ren malerlinje, til å bli et institutt preget av teori og mangesidig kunstpraksis. Her utkrystalliserte han sine kunnskaper i en oppgaverekke under overskriften «Visuell estetikk», som systematisk ga studentene begreps- og prinsippverktøy som portal til individuell fordypning. Han har således bidratt til en solid formalestetisk plattform for mange årskull yngre kunstnere.

Samtidig satte han studentene i kontakt med miljøer med spisskompetanse utenfor SHKS, og opprettet derved et verdifullt nettverk over en vid skala. (Han var med på å opprette Institutt for Romkunst i samarbeid med bl.a. Arkitekthøgskolen i Oslo og med støtte fra Norsk Kulturråd.) Dette medførte at studenter ved Institutt for farge fikk tildelt offentlige prosjekter i samarbeid med disse miljøene, og med Erik som igangsetter og koordinator.

Slik foregrep han bevegelser i kunstfeltet imot institusjonsuavhengig aktivitet som først har blitt vanlig de senere årene.

 

Erik Wessels kunstneriske praksis har vært – og er – preget av den samme tosidige styrken som beskriver hans pedagogiske virke. Dvs. senmodernismens sensitive bevissthet angående det billedmessige på den ene siden, og ønsket om at kunsten skal være utadrettet, kommunikativ, sosialt- og miljømessig deltakende på den andre. ette er den røde tråden i hans kunstneriske prosjekt, og det har nødvendigvis ført til at han opptrådt i hva man for en del år tilbake ville kalle den institusjonelle kunstens marginale områder, men som i dag, ifølge den relasjonelle estetikken, har blitt selve kjerne i kunstfeltet. Hans mange offentlige prosjekter fremgår av hans CV.

 

Samtidig med sitt offentlige virke som pedagog og kunstner har han ivertatt sin atelierpraksis. Atelieret har vært et laboratorium for dyrkelse av den rent billedmessige siden (som er det formalestetiske grunnlaget også for offentlige prosjekter). Maleriet var lenge hans foretrukne medium, men han har beveget seg mot et begrep om det malerikse som en generell billedkvalitet, uavhengig av medium. Siden 2001 har han arbeidet med digitale billedmedier, som rent – og manipulert fotografi, digitalt maleri, 3-D grafikk og 3-D videoanimasjon. De tidligste digitale maleriene er en billedmessig undersøkelse i senmodernistisk ånd, hvor begreper som vekt, utstrekning, bevegelse, rytme, tonalitet og kontrast etc. er virksomme bestanddeler i en dynamisk billedsyntese, nå og da med et semantisk element. Eksempler på dette er en husgavl som gjør et rektangel til vindu («Varm ute – kaldt inne» vist i medsendt katalog), en antydning av et hode som fremkaller en kropp som ellers ikke hadde vært der («Karlson på taket»), etc. Disse representerende elementene har stadig blitt viktigere, og danner i dag bilder med komplekse dobbelteksponeringer, og gir en umiddelbar sensuell visualitet. Ved nærmere ettersyn er det som om de betydningsbærende elementene ved denne behandlinge får noe ladet og foruroligende ved seg. Se f.eks. bildet med hvit fjør, som kan sees som symbolet på lengsel og flukt, via påfuglsfjør som er symbolet for foefengelighet, via sommerfugler som forvandlingssymbol, em også for det skjøre, det efemerale. I bakgrunnen noen puttier fra et klassisk maleri, men med et bombefly over. Ved å knytte sammen fjær og vinger knytter han seg til en vanitastradisjon, som gir brennhet aktualitet.

Jeg ser på denne billedmessige utviklingen som nok en konsekvens av Eriks utadvendte engasjement og ønsket om at kunst skal være deltakende kommunikasjon.

 

 

Steinar Elstrøm